Gi meg en grunn...
I 26 år har jeg slitt med en hjerne som alltid jobber på høygir.
Hundrevis av spørsmål som alle på en og samme tid krever og forventer et svar. I 26 år har hodet mitt vært et eneste stort virvar.
Men av en eller annen grunn har det alltid ordnet seg, tankene har samlet seg og spørsmålene har fått en mening; en begrunnelse, et svar.
Frem til nå.
Etter 26 år har jeg for første gang i mitt liv stilt et spørsmål jeg aldri kommer til å få svar på, i hvert fall ikke et svar jeg kan akseptere og lære meg å leve med.
Det er et spørsmål jeg raskt måtte inneforstå meg med at alltid vil være der, alltid kommer til å hjemsøke meg, og alltid kommer til å plage meg.
Hvordan kan noen gjøre noe slikt mot deg?
Det kommer når jeg minst venter det, og med en styrke og frustrasjon som setter meg helt ut. Jeg vet det er en grunn, en unnskyldning.
Men for første gang i mitt liv er verken det ene eller det andre godt nok.
For når jeg ser deg inn i øynene, holder deg i armene mine, lytter til de vakre ordene som kommer ut av munnen din, er vitne til alt det du har oppnådd og ser alt det fantastiske du kommer til å gjøre i fremtiden, så skjønner jeg at det finnes ikke en begrunnelse god nok.
Det finnes rett og slett ingen grunn, ingen mening, og ingen unnskyldning for det du har måttet gjennomgå.
Du har hatt et liv som ikke er deg verdig, du har hatt mennesker i livet ditt som ikke fortjener det. Og allikevel har du akseptert, gitt og tilgitt.
Du har levd og innfunnet deg med en livskamp som du aldri skulle ha måttet kjempe i første omgang.
Og det er noe som for alltid vil plage meg.
For en ting må du forstå min kjære. Det er ingenting som smerter meg mer enn å vite at noen så fantastisk, unik, og uerstattelig som deg har gjennomgått noe slikt. Blitt markert av et liv de er for god til.
En som deg fortjener kun det beste, fortjener kun å bli behandlet med respekt, kjærlighet, trygghet og omsorg. Og enhver person som passerer deg i løpet av sitt liv burde se seg beæret over å i det hele tatt ha delt et øyeblikk med deg.
Så neste gang kjære deg, neste gang du ser meg miste fokus, forsvinne i mine egne tanker, eller ikke er tilstedeværende, så må du huske på dette ? jeg prøver bare å finne en forståelig grunn til at noen kunne være ond eller skade den kjæreste og mest dyrebare personen i mitt liv, deg.
